Hjem / Faktabank / Ringorm

Fakta om: Ringorm (dermatofytose)

Microsorum canis. Foto: Ellen Christensen

Microsorum canis. Foto: Ellen Christensen

Ringorm (dermatofytose) er en smittsom soppinfeksjon i det ytterste laget av huden forårsaket av en soppgruppe som kalles dermatofytter. Dette er en veldefinert gruppe av muggsopp (ca 40 arter) som kjennetegnes ved at de trenger keratin for å vokse. Keratin utgjør en hovedbestanddel i hår, negler, klør, horn og forhornet epitel.

Ringorm er en zoonose og kan smitte mellom dyr og mennesker.

Smittestoff og smitteveier
De vanligste dermatofyttene tilhører slektene Trichophyton og Microsporum.

Dermatofytter har mer eller mindre tydelig vertsspesifisitet, dvs de foretrekker en dyreart framfor andre. En hovedvert er den dyrearten som er den vanligste verten for en gitt dermatofytt. Andre arter enn hovedvert kan også smittes, men da som regel i mildere grad og med mindre smittespredning. Noen arter finnes sjelden eller aldri hos andre arter enn hovedverten, mens andre er isolert fra en rekke forskjellige arter. De vanligste artene i Norge er (hovedvert i parentes):

  • Microsporum canis (relativt lite vertsspesifikk, men katt og hund er hovedverter)
  • Trichophyton equinum (hest)
  • Trichophyton erinacei (gnagere, pinnsvin)
  • Trichophyton mentagrophytes (gnagere, pinnsvin)
  • Trichophyton verrucosum (storfé)
  • Trichophyton rubrum (menneske)
  • Trichophyton interdigitale (menneske)

På grunn av stor reisevirksomhet påvises iblant også mer eksotiske varianter.

Smittespredning skjer ved direkte kontakt mellom individer eller ved indirekte kontakt via miljøet (innredning, liggeunderlag, seletøy, børster osv). Under gunstige forhold kan sporene overleve svært lenge i miljøet (flere år).

Inkubasjonstiden (dvs tiden fra smitte til kliniske symptomer oppstår) er varierende, men vanligvis 10-14 dager.

Etter gjennomgått infeksjon utvikler individet som regel en immunitet mot reinfeksjon av samme dermatofyttart.

Forekomst
Ringorm er en svært utbredt hudinfeksjon over hele verden. Noen dermatofyttarter har dyr som hovedreservoir (zoofile), noen har jordsmonn som hovedreservoir (geofile) og noen har mennesker som hovedreservoir (antropofile). I Norge ser vi ringorm hyppigst på storfe, hest, marsvin og katt. Hos hund ses ringorm relativt sjelden. Forekomsten av T. verrucosum hos storfe er betydelig redusert etter et omfattende vaksinasjonsprogram, men storfe smittes også av andre dermatofyttarter. Unge dyr og gamle/svekkede dyr er mest utsatt for smitte. Og det er særlig i besetninger med mange dyr at ringorm kan bli et betydelig problem som kan være vanskelig å bli kvitt.

Les mer om ringorm hos katt, ringorm hos storfe, ringorm hos hest, ringorm - behandling og sanering i kattegrupper

 

Sykdomstegn
Symptomene på en ringorminfeksjon kan være svært variable, alt fra ingen eller svak subklinisk reaksjon til en ganske alvorlig betennelsesreaksjon. Dette avhenger blant annet av infeksjonssted, dermatofyttart, individets motstandskraft og miljømessige forhold. Det vanligste bildet er hårløse partier med et flasset eller skorpet belegg. Særlig katter og marsvin kan opptre som friske smittebærere, dvs de har ingen symptomer på infeksjon, men bærer likevel med seg smittestoffet.

Soppen er som regel lokalisert i det øvre hudlag (stratum corneum), negler og hår.

Ved infeksjon vil sopphyfer vokse langs hudoverflaten og trenge ned i hårsekker. Her vil soppen gro over på hårene og vokse inn i eller utenpå disse avhengig av den dermatofytt som er tilstede. Soppens vekst i/på hårene medfører at disse blir sprø og brekker lett. Dette kan skje nede i hårsekkene eller like over hudoverflaten. På denne måten dannes de hårløse flekkene som er det typiske symptomet på ringorm hos våre husdyr.

Diagnostikk
Ved mistanke om ringorminfeksjon bør det tas en prøve av dyret som sendes inn til laboratoriet for dyrking. Prøvematerialet tas fra utkanten av lesjoner i overgangen mellom friskt og sykt vev. Forsiktig vask med sprit kan gjøres for å redusere overflatekontaminasjon, men pass på at spriten får fordampe/tørke ut før prøvetaking. Det er viktig at hårene nappes ut, slik at hårrøtter følger med. Et overflatisk hudskrap med skalpell kan også være aktuelt. Dersom hårene er lange kan den ytterste delen med fordel klippes før napping. De innerste 1-2 cm lange deler av hårene (med hårrøtter) sendes inn til laboratoriet. Prøvematerialet sendes i et sterilt prøveglass/plastbeholder (Falconrør e.l.).

Om man mistenker at et dyr er frisk smittebærer kan en børsteprøve være aktuelt å sende inn (tannbørste fra ubrutt forpakning er godt egnet). Børst store deler av dyret, men særlig hode, hals og framben. Hele børsten med pels pakkes inn i papir eller aluminiumsfolie og legges i en konvolutt for forsendelse.

På laboratoriet gjøres direkte mikroskopi av hår (hest og storfe) og dyrking på soppagarer. Dermatofytter vokser med ulik hastighet. Skålene kontrolleres jevnlig og prøven svares positivt ut så raskt det er vekst med sikker morfologi (vanligvis innen 1 uke). Noen dermatofyttarter vokser langsomt og prøven svares derfor ikke ut som negativ før etter 2-3 uker.

Det er også mulig å påvise dermatofytter direkte fra vevsprøver ved hjelp av PCR og sekvensering.

Forebygging og kontroll
Hos enkeltindivider er ringorm som regel en selvbegrensende infeksjon og avheler i de fleste tilfeller i løpet av 2-3 måneder. Men ettersom ringorm kan være svært smittsomt bør det likevel behandles for å hindre smittespredning (til andre dyr og til mennesker) og for å påskynde tilheling.

Behandling skjer ved hjelp av soppdrepende midler (vask/shampo, tabletter, mikstur, kremer). Siden ringormsporer kan overleve lenge i miljøet er det også viktig med grundig rengjøring og desinfisering av dyrets miljø (innredning, liggeplasser, børster, utstyr o.l.). For å forhindre smittespredning bør infiserte dyr holdes isolert og ikke ha nærkontakt med andre dyr inntil infeksjonen er over og dyret er erklært smittefri.

For storfe finnes det en vaksine som gir god beskyttelse mot T. verrucosum.

Ringorm hos storfe forårsaket av T. verrucosum og ringorm hos pelsdyr er gruppe B sykdommer i Norge. Ved positive funn vil Mattilsynet pålegge besetningen restriksjoner for å hindre videre spredning.

Ringorm hos mennesker
Flere av de zoofile artene kan overføres fra dyr til menneske. Microsporum canis er den arten som oftest overføres fra dyr (katt, hund). I noen tilfeller kan smitten (antropofile arter) også gå fra menneske til dyr.

Ettersom mennesker er hovedvert for flere dermatofyttarter som kan gi liknende symptomer som ved smitte fra dyr vil dyrking og artsbestemmelse være nødvendig for å kunne si noe om sannsynlig smittespredning fra dyr til menneske.

Ringorminfeksjon hos mennesker kalles for tinea, etterfulgt av hvor på kroppen infeksjonen er lokalisert (Tinea pedis (føtter), Tinea unguium (negler), Tinea cruris (lyske), Tinea manum (håndflate), Tinea capitis (hodebunn), Tinea corporis (bryst, ben, armer).

Hva gjør Veterinærinstituttet?
Veterinærinstituttet tar i mot prøver og gjør diagnostikk for påvisning av dermatofytter. Veterinærinstituttet har også en rådgivende funksjon og foretar faglige vurderinger og risikoanalyser når det er aktuelt.  

Oppdatert mai 2015/EC