Hjem / Faktabank / Ringorm hos katt

Fakta om: Ringorm hos katt

Ringorm hos katt

Foto: Colourbox

Ringorm (dermatofytose) er en smittsom soppinfeksjon i det ytterste laget av huden og i negler/klør forårsaket av en soppgruppe som kalles dermatofytter. De vanligste dermatofyttene tilhører slektene Microsporum og Trichophyton.

Smittestoff og smitteveier
Microsporum canis er den vanligste dermatofyttarten hos katter og hunder. Katt regnes for å være den viktigste reservoirverten. M. canis er dog relativt lite vertsspesifikk og finnes regelmessig også hos andre dyr, som storfe, hest, gnagere, gris, mennesker mm. Katter kan også smittes med andre dermatofyttarter, blant annet Trichophyton mentagrophytes og Microsporum gypseum

Smittespredning skjer ved direkte kontakt mellom individer eller ved indirekte kontakt via miljøet (innredning, liggeunderlag, børster osv). Under gunstige forhold kan sporene overleve svært lenge i miljøet (flere år). 

Inkubasjonstiden (dvs tiden fra smitte til kliniske symptomer oppstår) er varierende, men vanligvis 2-3 uker. 

Forekomst
Ringorm er en svært utbredt hudinfeksjon over hele verden. Den kan forekomme på dyr i alle aldersgrupper, men unge dyr og gamle eller svekkede dyr er mest utsatt for smitte. Små sår eller skader i huden gjør det lettere for soppen å få innpass. Varme og fuktighet, dårlig hygiene og stress er alle predisponerende faktorer. Overdreven bading av katter kan også predisponere for infeksjon ved at man fjerner/reduserer naturlige forsvarsbarrierer i huden.
Det er særlig i besetninger med mange dyr at ringorm kan bli et betydelig problem som kan være utfordrende å bli kvitt. 

Les mer om ringorm generelt, ringorm hos storfe, ringorm hos hest, ringorm - behandling og sanering i kattegrupper

Sykdomstegn
Symptomene på ringorminfeksjon hos katt kan være svært variable; alt fra en svak inflammatorisk reaksjon til en alvorlig betennelsesreaksjon. Dette avhenger blant annet av dermatofyttart, individets motstandskraft, alder, rase og miljømessige forhold. De mest typiske symptomene er små hårløse flekker i huden samt flass og små skorper. Kløe kan forekomme, men oftest ikke. De første lesjonene kommer ofte i ansiktet, på ører og labber, men det kan lett kan spre seg til hele kroppen. Infeksjon i klør (onychomykose) kan unntaksvis forekomme samtidig med hudlesjoner.

Miliær dermatitt (små knuter/hevelser i huden) er et annet klinisk symptom som kan være forårsaket av dermatofytter.

Generalisert dermatofytose, med store erytematøse (røde), hårløse, eksudative (væskende) lesjoner over hele kroppen, kan ses hos svekkede katter og hos katter som blir behandlet med kortikosteroider. Katter med slik generalisert dermatofytose kan også i sjeldne tilfeller utvikle ulcererende noduler/knuter i huden, kjent som pseudomycetom eller dermatofytt granulom. Dette ser ut til å hovedsakelig opptre hos langhårskatter, særlig persere. 

Det er viktig å være klar over at mange katter kan ha ringormsporer i pelsen uten å ha kliniske symptomer på infeksjon (ingen lesjoner). Særlig langhårete voksne katter kan være slike friske/mekaniske smittebærere.

Prøvetaking og diagnostikk
Ved mistanke om ringorminfeksjon bør det tas en prøve fra dyret som sendes inn til laboratoriet for dyrking. Prøvematerialet tas fra utkanten av lesjoner i overgangen mellom friskt og sykt vev. Prøvetaking kan gjøres ved å nappe ut hår med pinsett eller børste med en steril tannbørste. Det er viktig at hårrøtter følger med. Et overflatisk hudskrap er også aktuelt, særlig dersom det er mye flass og skorper i huden. 

Prøvematerialet sendes i et sterilt prøveglass/plastbeholder (Falconrør e.l.) uten å skru lokket helt igjen/ev proppe med bomull (for å hindre at det blir tett og dermed fuktig), eller pakkes inn i papir/papirkonvolutt. 

Om man mistenker at et dyr er frisk smittebærer er en børsteprøve aktuell å sende inn (tannbørste fra ubrutt forpakning er godt egnet). Børst store deler av dyret gjentatte ganger, men særlig på hode, hals og framben. Hele børsten med pels pakkes inn i papir eller aluminiumsfolie og legges i en konvolutt for forsendelse. 

Biopsier (i tillegg til hårprøve) kan være nødvendig ved mer alvorlige tilfeller; dyp pyodermi, granulomer, sår som ikke gror, mye skorper. 

På laboratoriet gjøres dyrking på spesifikke soppmedier. Dermatofytter vokser med ulik hastighet. Skålene kontrolleres jevnlig og prøven svares positivt ut så raskt det er vekst med sikker morfologi (vanligvis innen 1 uke). Noen dermatofyttarter vokser langsomt og prøven svares derfor ikke ut som negativ før etter ca 2 uker. 

Som hovedregel bør dermatofytten alltid identifiseres til artsnivå. Hvilken art som vokser er viktig å vite i forhold til hvor «aggressiv» behandling som bør iverksettes, da andre arter enn Microsorum canis på katt som oftest er mindre smittefarlig og lettere å bli kvitt/enklere å behandle. Det er også et poeng å vite forekomsten av kolonier (sparsomt/rikelig), da dette kan hjelpe med å skille mellom mekaniske bærere og reelt infiserte dyr. Mekaniske bærere har ofte et begrenset antall kolonier, mens infiserte dyr har massiv produksjon av sporer og vanligvis et stort antall kolonier i kultur.   

Det er også mulig å påvise dermatofytter direkte fra vevsprøver/hårprøver ved hjelp av PCR og sekvensering. 

Behandling og forebygging
Hos korthårede katter med ukomplisert dermatofytose er infeksjonen som regel selvbegrensende og avheler i de fleste tilfeller i løpet av 2-3 måneder. Men ettersom ringorm kan være svært smittsomt bør det likevel behandles. Dette for å hindre smittespredning i miljøet, smitte til andre dyr og til mennesker, og for å påskynde tilheling. Hos langhårskatter som ikke behandles vil infeksjonen ofte bestå, enten med eller uten symptomer. 

Behandling skjer ved hjelp av soppdrepende midler, enten topikalt (vask/shampo) og/eller systemisk (tabletter, mikstur). Hvilken behandlingsstrategi man velger avhenger blant annet av antall katter, katten selv (alder, helsetilstand, pelslengde), infeksjonens alvorlighetsgrad, smitterisiko (til andre katter og til folk) og økonomi. Det er viktig å være klar over at topikal/utvortes behandling er mindre effektivt på katt sammenlignet med mennesker. Dette på grunn av dårlig penetrering av medisinen gjennom pelsen, risiko for ikke å komme til overalt, og manglende toleranse for å bli vasket hos mange katter. En fordel med topikal behandling er imidlertid at det i stor grad reduserer spredning av sporer i miljøet. Optimal behandling er derfor en kombinasjon av systemisk og topikal behandling.

Hos korthårede katter kan topikal behandling alene forsvares dersom katten har få lesjoner og er eneste katt i husholdningen. For kroniske og alvorlige tilfeller og for ringorm hos langhårskatter er systemisk behandling alltid indisert. 

Klippe eller ikke klippe?
Klipping anbefales særlig til langhårskatter. Det optimaliserer topikal behandling (bedre penetrering av medikamentet) og minimerer spredning av sporer i miljøet. Klipping må imidlertid gjøres med forsiktighet (for ikke å skade huden) og i et rom som lett lar seg desinfisere. Det bør brukes engangshansker og beskyttelsesklær. Infisert hår bør brennes, autoklaveres eller dynkes i desinfeksjonsmiddel før det kastes. Og klippemaskinen må grundig desinfiseres i etterkant. Dersom katten kun har noen få lesjoner kan saks brukes i stedet for klippemaskin. Det bør da likevel klippes i god margin rundt lesjonene. 

Generelt bør katter ikke bare behandles til lesjonene er borte, men inntil dermatofytten ikke lenger kan dyrkes fram fra pels/hud. Første prøve bør tas etter ca 1 måneds behandling og det bør være minst to negative dyrkinger, med 1-2 ukers intervall, før man friskmelder katten. Dersom man av en eller annen grunn ikke får tatt oppfølgende dyrkingsprøver bør behandlingen vare i minst 10 uker. 

For å forhindre smittespredning bør infiserte dyr holdes isolert og ikke ha nærkontakt med andre dyr inntil infeksjonen er over og dyret er erklært smittefri. 

Siden ringormsporer kan overleve lenge i miljøet er det også av stor viktighet med grundig rengjøring og desinfisering av dyrets miljø (innredning, liggeplasser, børster, utstyr o.l.). 

Dersom man har fått ringormsmitte inn i en større kattebesetning kan det være svært krevende (men ikke umulig) å bli kvitt problemet. Et nøye planlagt behandlingsopplegg er nødvendig. Les mer om behandling og sanering av ringorm i kattegrupper her.   

Ringorm hos mennesker
Ringorm er en zoonose og kan smitte mellom dyr og mennesker. Microsporum canis er lite vertsspesifikk og er den dermatofyttarten som oftest overføres fra dyr (katt) til menneske. Oftest gir det runde røde lesjoner på armer, overkropp, hals, kinn og er som regel enkelt å behandle med soppdrepende kremer. Hos små barn, eldre og mennesker med nedsatt immunforsvar kan det utvikles mer alvorlig hudinfeksjon som kan være utfordrende å behandle.   

Preventive tiltak for å hindre smitte til mennesker:

  • Praktisere god hygiene.
  • Kontrollere infeksjonen vha diagnostiske tester og riktig behandling.
  • Forhindre infeksjon ved å redusere muligheten for at katten blir smittet.
  • Minimere eksponering for utsatte grupper (små barn, eldre, nedsatt immunforsvar) til potensielt infiserte dyr eller kontaminert miljø. 

Hva gjør Veterinærinstituttet?
Veterinærinstituttet i Oslo tar i mot prøver og gjør diagnostikk for påvisning og artsbestemmelse av dermatofytter. Veterinærinstituttet har også en rådgivende funksjon og foretar faglige vurderinger.  

Oppdatert september 2015/EC